1Herre, du hemns Gud, du hemns Gud, syn deg i herlegdom! 2Statt upp, du domar yver jordi, lat dei ovmodige få lika for si gjerning! 3Kor lenge skal ugudlege, Herre, kor lenge skal ugudlege fegnast? 4Dei gøyser or seg og fører skamlaus tale; dei skrøyter, alle ugjerningsmenner. 5Ditt folk, Herre, krasar dei, og din arv plågar dei. 6Enkja og den framande slær dei i hel, og dei myrder dei farlause. 7Og dei segjer: «Herren ser ikkje, og Jakobs Gud merkar det ikkje.» 8Merka då, de uvituge i folket! Og de vitlause, når vil de taka til vitet? 9Han som hev sett inn øyra, skulde han ikkje høyra? Han som hev laga til auga, skulde han ikkje sjå? 10Han som tuktar heidningar, skulde han ikkje refsa, han som gjev menneski kunnskap? 11Herren kjenner mannsens tankar, at dei er fåfengd. 12Sæl er den mann som du, Herre, tuktar, og som du gjev lærdom or lovi di, 13til å gjeve honom ro for vonde dagar, til dess det vert grave ei grav for den ugudlege. 14For ikkje støyter Herren burt sitt folk, og arven sin forlet han ikkje. 15For domen skal venda um att til rettferd, og alle ærlege i hjarta skal halda med honom. 16Kven stend upp for meg imot dei vonde? Kven stig fram for meg mot deim som gjer urett? 17Dersom ikkje Herren var mi hjelp, so vilde sjæli mi snart bu i stilla. 18Når eg segjer: «Foten min er ustød, då held di miskunn meg uppe, Herre.» 19Når det kjem mange tunge tankar i mitt hjarta, då huggar dine trøystarord mi sjæl. 20Er vel tynings-domstolen i samlag med deg, der dei lagar urett i hop til rett? 21Dei flokkar seg i hop mot sjæli åt den rettferdige, og dei fordømer uskuldigt blod. 22Då vert Herren ei borg for meg, og min Gud vert eit berg som eg flyr til. 23Og han let deira urett koma attende yver deim, og for deira vondskap skal han gjera ende på deim, ja, Herren, vår Gud, skal gjera ende på deim.