1Då heldt Job fram med talen sin og sagde: 2«Å, var eg som i fordums måna’r, som den gong Gud mi verja var, 3då yver meg hans lampa skein, som lyste meg i myrkret fram, 4slik som eg var i mogne manndom, då Gud var ven i huset mitt, 5då Allvald endå med meg var, og mine born eg kring meg såg, 6då eg i fløyte foten tvådde, og olje rann av fjellet nær meg, 7då eg til porten steig i byen, og sessen min på torget tok! 8Ungdomen såg meg, løynde seg; dei gamle reiste seg og stod; 9hovdingar stogga midt i talen og lagde handi på sin munn; 10og røysti tagna hjå dei gjæve, og tunga seg til gomen kleimde; 11dei som meg høyrde, sælka meg, og dei som såg meg, vitna for meg. 12Eg berga arming når han ropa, og farlaus som var utan hjelp; 13velsigning fekk eg frå forkomne, og enkjor fekk eg til å jubla. 14Rettferd var min, eg hennar bunad; rett var mi kappa og mi kruna. 15Eg for den blinde auga var, og føter var eg for den halte. 16Ein far eg var for fatigfolk; eg for ukjende saki granska. 17På brotsmann tennerne eg knekte, reiv fengdi utor gapet hans. 18Eg sagde: «I reiret skal eg døy, med dagar talrike som sand. 19Til roti mi skal vatnet trengja, dogg bu ved natt på greini mi; 20mi æra held seg frisk hjå meg, bogen vert ny handi mi.» 21Dei høyrde ventande på meg, og lydde stilt på rådi mi. 22Og ikkje la dei mot mitt ord, min tale draup ned yver deim. 23På meg dei bia som på regn, ja, som vårregn opna munnen. 24Eg smilte til mismodige, mitt andlit fekk dei ikkje myrkt. 25Når eg deim vitja, sat eg fremst, sat som ein konge i sin herflokk, lik ein som trøystar syrgjande.