1Mi sjæl er leid av livet mitt, eg gjev mi klaga lause taumar, vil tala i min såre hugverk. 2Til Gud eg segjer: «Døm meg ikkje; seg kvifor du imot meg strider! 3Finn du det godt å gjera vald, og øyda upp ditt eige verk, men lysa yver gudlaust råd? 4Er auga ditt av kjøt og blod? Ser du som menneskje plar sjå? 5Er dine dagar mennesk-dagar? Er dine år lik mannsens år? 6Med di mitt brot du leitar upp, og granskar etter syndi mi, 7endå du veit eg er uskuldig, og ingen bergar or di hand. 8Di hand hev skapt og dana meg fullt ut, og no vil du meg tyna? 9Hugs på, du forma meg som leir; no gjer du atter meg til mold! 10Som mjølk du let meg renna ut og let meg stivna liksom ost; 11Du klædde meg med hud og kjøt, fleitta bein og senar saman. 12Du gav meg både liv og miskunn, og verna um mitt andedrag. 13Men dette du i hjarta gøymde, eg veit det var i din tanke; 14Du vakta på meg um eg synda; du gav meg ikkje til mitt brot; 15um eg var skuldig, usæl eg! Um skuldfri, tord’ eg ei meg briska, av skjemsla mett, med naud for augom; 16For då du jaga meg som løva og let meg atter under sjå, 17du førde nye vitne mot meg og harmast endå meir på meg og sende mot meg her på her. 18Kvi drog du meg or morsliv fram? Kvi fekk eg ikkje usedd døy, 19lik ein som aldri til hev vore, og vart i grav frå morsliv lagt? 20Er ikkje mine dagar få? Haldt upp! Slepp meg, so eg litt glad kann verta, 21fyrr eg gjeng burt, og kjem ’kje att, til myrkre land med daudeskugge, 22eit land so myrkt som svarte natti, med daudeskugge og vanskipnad, der dagsljoset er som myrke natt!»»