1En sang, en salme av Asaf. 2Gud, ti ikke! Vær ikke stille og hold dig ikke rolig, Gud! 3For se, dine fiender larmer, og de som hater dig, løfter hodet. 4Mot ditt folk legger de med svik hemmelige råd, og de rådslår mot dem du verner. 5De sier: Kom og la oss utslette dem, så de ikke mere er et folk, og Israels navn skal ikke mere kommes i hu. 6For de har av hjertet rådslått med hverandre; mot dig inngår de pakt, 7Edoms telt og ismaelittene, Moab og hagarenene, 8Gebal og Ammon og Amalek, Filistea tillikemed innbyggerne av Tyrus. 9Også Assur har gitt sig i lag med dem, de er blitt Lots barns arm. Sela. 10Gjør med dem som med Midian, som med Sisera, som med Jabin ved bekken Kison! 11De blev ødelagt ved En-Dor, de blev til gjødsel for jorden. 12La det gå dem, deres ypperste menn, som Oreb og som Se'eb, og alle deres fyrster som Sebah og som Salmunna, 13dem som sier: Vi vil ta oss Guds boliger til eie! 14Min Gud, gjør dem som en støvhvirvel, som agner for vinden! 15Som en ild som tender en skog, og som en lue som setter fjell i brand, 16således forfølge du dem med din storm og forferde du dem med ditt stormvær! 17Fyll deres åsyn med skam, så de søker ditt navn, Herre! 18La dem blues og forferdes til evig tid, la dem bli til skamme og gå under! Og la dem kjenne at du alene har navnet Herre, den Høieste over all jorden!