1Til sangmesteren; "Forderv ikke"; av David; en gyllen sang, da han flyktet for Saul og var i hulen. 2Vær mig nådig, Gud, vær mig nådig! For til dig tar min sjel sin tilflukt, og i dine vingers skygge søker jeg ly inntil fordervelsen går over. 3Jeg roper til Gud, den Høieste, til den Gud som fullfører sin gjerning for mig. 4Han sender hjelp fra himmelen og frelser mig, når den som vil opsluke mig, håner. Sela. Gud sender sin miskunnhet og sin trofasthet. 5Min sjel er midt iblandt løver; jeg må ligge iblandt dem som spruter ild, menneskebarn hvis tenner er spyd og piler, og hvis tunge er et skarpt sverd. 6Vis dig høi over himmelen, Gud, din ære over all jorden! 7De stiller garn for mine trin, min sjel er nedbøiet; de graver en grav for mig, de faller selv midt i den. Sela. 8Mitt hjerte er rolig, Gud, mitt hjerte er rolig; jeg vil synge og lovprise. 9Våkn op, min ære, våkn op, harpe og citar! Jeg vil vekke morgenrøden. 10Jeg vil prise dig blandt folkene, Herre, jeg vil lovsynge dig blandt folkeslagene. 11For din miskunnhet er stor inntil himmelen, og din trofasthet inntil skyene. Vis dig høi over himmelen, Gud, din ære over all jorden!