1Til sangmesteren; efter "Morgenrødens hind"; en salme av David. 2Min Gud! Min Gud! Hvorfor har du forlatt mig? Langt borte fra min frelse er min klages ord. 3Min Gud! Jeg roper om dagen, og du svarer ikke, og om natten, og jeg får ikke tie. 4Og du er dog hellig, du som troner over Israels lovsanger. 5Til dig satte våre fedre sin lit; de satte sin lit til dig, og du utfridde dem. 6Til dig ropte de, og de blev reddet; til dig satte de sin lit, og de blev ikke til skamme. 7Men jeg er en orm og ikke en mann, menneskers spott og folks forakt. 8Alle de som ser mig, spotter mig, vrenger munnen, ryster på hodet og sier: 9Sett din vei i Herrens hånd! Han skal redde ham, han skal utfri ham, siden han har behag i ham. 10Ja, du er den som drog mig frem av mors liv, som lot mig hvile trygt ved min mors bryst. 11På dig er jeg kastet fra mors liv; fra min mors skjød er du min Gud. 12Vær ikke langt borte fra mig! for trengselen er nær, og det er ingen hjelper. 13Sterke okser omringer mig, Basans okser kringsetter mig. 14De spiler op sin munn imot mig som en sønderrivende og brølende løve. 15Jeg er utøst som vann, og alle mine ben skiller sig at; mitt hjerte er som voks, smeltet midt i mitt liv. 16Min kraft er optørket som et potteskår, og min tunge henger fast ved mine gommer, og i dødens støv legger du mig. 17For hunder omringer mig, de ondes hop kringsetter mig; de har gjennemboret mine hender og mine føtter. 18Jeg kan telle alle mine ben; de ser til, de ser på mig med lyst. 19De deler mine klær mellem sig og kaster lodd om min kjortel. 20Men du? Herre, vær ikke langt borte, du min styrke, skynd dig å hjelpe mig! 21Redd min sjel fra sverdet, mitt eneste fra hunders vold! 22Frels mig fra løvens gap, og fra villoksenes horn - du bønnhører mig! 23Jeg vil kunngjøre ditt navn for mine brødre, midt i menigheten vil jeg love dig. 24I som frykter Herren, lov ham, all Jakobs ætt, ær ham, og frykt for ham, all Israels ætt! 25For han har ikke foraktet og ikke avskydd den elendiges elendighet og ikke skjult sitt åsyn for ham; men da han ropte til ham, hørte han. 26Fra dig utgår min pris i en stor forsamling; mine løfter vil jeg holde for deres øine som frykter ham. 27De saktmodige skal ete og bli mette; de som søker Herren, skal love ham; eders hjerte leve til evig tid! 28Alle jordens ender skal komme det i hu og vende om til Herren, og alle folkenes slekter skal tilbede for ditt åsyn. 29For riket hører Herren til, og han hersker over folkene. 30Alle jordens rikmenn skal ete og tilbede; for hans åsyn skal alle de bøie sig som stiger ned i støvet, og den som ikke kan holde sin sjel i live. 31Efterkommerne skal tjene ham, der skal fortelles om Herren til efterslekten. De skal komme og kunngjøre hans rettferdighet for det folk som blir født, at han har gjort det.