1Ingen er så djerv at han tør tirre den; hvem tør da sette sig op imot mig? 2Hvem gav mig noget først, så jeg skulde gi ham vederlag? Alt under himmelen hører mig til. 3Jeg vil ikke tie om dens lemmer, om dens store styrke og dens fagre bygning. 4Hvem har dradd dens klædning av? Hvem tør komme innenfor dens dobbelte rad av tenner? 5Hvem har åpnet dens kjevers dør? Rundt om dens tenner er redsel. 6Stolte er skjoldenes rader; hvert av dem er tillukket som med et fast segl. 7De ligger tett innpå hverandre, og ingen luft trenger inn imellem dem. 8Det ene skjold henger fast ved det andre; de griper inn i hverandre og skilles ikke at. 9Når den nyser, stråler det frem lys, og dens øine er som morgenrødens øielokk. 10Bluss farer ut av dens gap, gnister spruter frem. 11Fra dens nesebor kommer røk som av en gryte som koker over siv. 12Dens ånde tender kull i brand, og luer går ut av dens gap. 13På dens hals har styrken sin bolig, og angsten springer foran den. 14Dens doglapper sitter fast; de er som støpt på den og rører sig ikke. 15Dens hjerte er fast som sten, fast som den underste kvernsten. 16Når den hever sig, gruer helter; av redsel mister de sans og samling. 17Rammes den med sverd, så biter det ikke på den, heller ikke lanse, pil eller kastespyd. 18Den akter jern som strå, kobber som ormstukket tre. 19Buens sønn jager den ikke på flukt; slyngens stener blir som halm for den. 20Stridsklubber aktes som halm, og den ler av det susende spyd. 21På dens buk sitter skarpe skår, den gjør spor i dyndet som efter en treskeslede. 22Den får dypet til å koke som en gryte; den får havet til å skumme som en salvekokers kjele. 23Efter den lyser dens sti; dypet synes å ha sølvhår. 24Det er intet på jorden som er herre over den; den er skapt til ikke å reddes. 25Alt som er høit, ser den i øiet; den er en konge over alle stolte dyr. 26 27 28 29 30 31 32 33 34